Av Helene Tveiten
Når norske storaviser som VG, Dagbladet, Aftenposten og TV 2 Nyheter systematisk stenger kommentarfeltene sine på artikler om Pride, samtidig som de sensurerer eller fjerner kommentarer med bred folkelig støtte, er det ikke lenger snakk om journalistikk. Det er propaganda – og det er et demokratisk problem.
Selv en uskyldig kommentar om bløtkake – skrevet under en VG-post om hvilke kaker folk burde bake – ble nylig slettet. Artikkelen som handlet og kake foreslo jeg bløtkake til 17. mai, en norsk klassiker som faktisk ikke ble nevnt i artikkelen. Når slike bidrag fjernes, handler det ikke om å forhindre hatefulle ytringer. Det handler om kontroll. Og når kontrollen blir personlig, blir den også ideologisk. At dette skjer bare minutter etter jeg delte min kronikk i VG sitt kommentarfelt om Pride vitner om systematisk sensur rettet mot enkeltpersoner.
Frykten for folkemeningen
Kommentarfeltene er i ferd med å bli historiens fotnote, og med det mister folket sitt uformelle parlament. Der vanlige borgere før kunne korrigere, nyansere eller si imot pressen, stenges nå døren – særlig når temaet er Pride eller immigrasjon. Dette skjer ikke fordi nordmenn er hatefulle, men fordi meningene deres ikke lenger passer inn i det godkjente narrativet og fordi det er et økende skifte i samfunnet som aktører bak media forsøker å kontrollere.
Når redaksjoner sletter kommentarer som har fått hundrevis av positive reaksjoner, eller stenger hele kommentarfeltet før det i det hele tatt har åpnet, avsløres en dyp frykt: Frykten for at folket faktisk er uenig. Frykten for at virkeligheten er mer konservativ enn redaksjonene. Det handler ikke om “trygge rom”. Det handler om kontrollert virkelighetsforståelse.
En journalistikk i elitens tjeneste
En vesentlig årsak til denne utviklingen kan være medienes stadig tettere bånd til politiske og økonomiske interesser. Offentlige tilskudd, kommersielle samarbeid og sponsing fra aktører med klare ideologiske preferanser – både nasjonale og globale – har gjort pressen sårbar for påvirkning. Når milliardærer og konserner anonymt pumper penger inn i Pride-feiringen, og samtidig eier eller sponser store deler av medielandskapet, oppstår et naturlig spørsmål: Hvem tjener på ensrettingen? Når aktører som Isabelle Ringnes pumper inn millioner i denne agendaen og samtidig får spalteplass i samme media som er sterkt knyttet til hennes fremvekst blant annet som journalistvikar og gjennom interesseorganisasjoner bør man kanskje stoppe litt opp og tenke.
Norske medier produserer i dag overveiende positive artikler om Pride – ofte uten motstemme. En gjennomgang av dekningen den siste tiden viser at det store flertallet av artikler om Pride er entydig positive, mens kritiske perspektiver er nærmest fraværende. Når dette kombineres med aktiv stenging av debattrommene, fremstår det som et bevisst valg: Å ikke speile opinionen, men forme den.
Fra mangfold til meningsmonopol
Det hevdes ofte at Pride handler om kjærlighet, toleranse og inkludering. Men et prosjekt som ikke tåler kritiske spørsmål, er verken inkluderende eller tolerant. Når barn i norske skoler og barnehager deltar i seksualiserte regnbueaktiviteter, samtidig som foreldre ikke får ytre bekymringene sine i offentlig debatt, er det ikke mangfold. Det er ideologisk indoktrinering. Når enkelte misbruker ytringsfriheten til å komme med ubegrunnet kvalme lar det seg enkelt moderere.
Det er et demokratisk varsko når foreldre i hele landet opplever at de ikke kan si imot uten å stemples, sensureres eller trues med sanksjoner. Når hele medielandskapet slutter opp om ett syn, og folkets uenighet ryddes bort i det stille, er vi ikke lenger i en åpen samtale. Vi er i et meningsmonopol.
Eliten er ikke folket
Det hjelper lite at en liten økonomisk elite donerer millioner og milliarder til Pride, hvis folket ikke kjenner seg igjen i budskapet. Det hjelper ikke at statsråder, direktører og kjendiser går i parade med regnbueflagg, når vanlige borgere ikke får stille spørsmål ved hva flagget representerer eller hva aktivismen faktisk fører til. Som kansellering, hat og vold. Demokratiet kan ikke fungere dersom det ene laget får kjøpe seg definisjonsmakt, mens det andre nektes ordet.
Ytringsfriheten er ikke bare retten til å si det som er populært. Den er først og fremst retten til å si det som er upopulært – det som utfordrer makt, trender og tidsånd. Når kommentarfeltene stenges og motstemmene knebles, må noen stå igjen og minne om dette enkle, men grunnleggende faktum:
Demokrati uten reell debatt er ikke demokrati. Det er styrt konsensus. Og når det kommer til de som tråkker over retten til å ytre seg kan det enkelt modereres.